Voltaire:
Først og fremst opptatt av religions og ytringsfrihet. Ble kastet i “Bastillen” som ung fordi han kritiserte kirken. Senere dro han til London hvor han ble inspirert av den engelske filosofen Jhon Locke. Han fortsatte sin kritikk av kirken når han senere kom tilbake til frankrike, og mente den var dominert av maktmennesker som misbrukte troen til å undertrykke folket. Innen politikken var ikke Voltaire noen revolusjonær, der fryktet han for at uopplyste folkemasser skulle få for mye makt.
Rousseau:
Gikk langt i samfunnskritikk, fordi han mente at mennesket opprinnelig var født fritt og hederlig, men at den private eiendomsretten førte til egoisme, maktkamp og tyrannisk styre. Han mente at menneskene burde søke sammen i små oversiktlige samfunn for å fri seg fra lenkene, og inngå en sosial kontrakt om å underkaste seg en allmenn vilje.
Motesquieu:
Mente friheten ville være truet hvis all makt var samlet hos en person eller en gruppe. Han formulerte maktfordelingsprinsippet, hvor den styrende, lovgivende, og dømmende makt skulle kontrollere hverandre uten at noen satt på toppen og bestemte. De som bestemte lovene skulle være folkevalgte representanter. Han mente også at folket med stemmerett kun var økonomisk uavhengige opplyste menn.
Det sentral i opplysningstidens tenking var troen på mennesket og fornuften, og det å spre kunnskap til så mange som mulig slik at de kunne tenke selv.
Det Locke mente med folkesuverenitetsprinsippet var at all makt måtte utgå fra folket.
Felles for kolonistene var at de følte de hadde lagt den gammeldagse tenkingen fra europa bak seg og at menneskene nå skulle være frie og ha like muligheter til å skape seg et godt liv.
Opprøret begynte som en strid om økonomi og handel.
21. I Årene etter revolusjonen brøt det ut terror og indre intriger i Frankrike. Det som ligger i begrepet “Revolusjonen spiste sine egne barn” er at i 1794 begynte Jakobinerne i Frankrike å anklage hverandre for å forråde revolusjonen.
Danmark-Norge ble trukket inn i Napoleon krigen fordi engelskmennene hadde knust den franske flåten. Dermed var det Danmark-Norge som hadde den nest største flåten i hele Europa, men engelskmennene kom Napoleon i forkjøpet og senket det meste av den dansk-norske flåten, resten første de til London. Dette flåteranet fikk den dansk-norske kongen til å alliere seg med Napoleon mot britene.
Karl Johann ble tronarving i Sverige siden svenskekongen var gammel og barnløs, og svenskene trengte en sterk leder til å gjenerobre Finland fra russerne. Dermed så de mot frankrike og valgte en av Napoleons generaler Jean Baptiste Bernadotte, som senere tok navnet Karl Johann, til konge for å styrke forholdet til Frankrike.
Karl Johann fikk løfte om å få Norge siden han i 1813 sluttet en avtale med Napoleons fiender England, Russland, Østerrike og Preussen.
Kristian Fredrik fikk norsk støtte til opprør mot Kielfreden ved at han godtok de norske embedsmennenes krav om å styre staten ut ifra folkesuverenitetsprinsippet.
Christian Magnus Falsen ledet selvstendighetspartiet, og grev Wedel Jarlsberg ledet unionspartiet.
Grunnloven av 17. mai 1814 bygde på folkesuverenitet og prinsippet om en maktfordeling mellom konge, nasjonalforsamling og domstoler.
Stormaktene gjorde det helt klart for Kristian Fredrik at Kielfreden skulle følges og at han måtte trekke seg som konge.
Alle stormaktene mente Norge måtte gå under Sverige, og etter lange forhandlinger og en mindre krig fikk Sverige makten over Norge, men Norge beholdt nasjonalforsamlingen, hæren, hovedstaden bankvesenet og etter hvert et eget flagg.
Det eneste som bandt Norge og Sverige sammen var kongen, Karl 13.
Kilder:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar