Nyromantikken startet i årene rundt 1890 og varte til ca. 1905. Nyromantikken er en fellesbetegnelse som omfatter hovedstrømmen av mange forskjellige retninger som foregikk på 1890 tallet. Denne perioden sees på som en reaksjon mot realismen og naturalismen som hadde preget kunsten og litteraturen tidligere. Realistiske forfattere og kunstnere var fokusert på at ting skulle beskrives slik det var i virkeligheten, og at kunst og litteratur ikke skulle være drømmende eller virkelighetsfjernt. Nå skulle ikke all litteratur dreie seg om å sette samfunnsmessige problemer under debatt, det skulle fokuseres mer på jeg-personens følelser. Ensomhet, sjalusi, angst og mystikk var viktige momenter i prosaen.
Sentrale personer innen nyromantikken i Norge var Knut Hamsund, Sigbjørn Obstfelder, Vilhelm Krag og Garborg. I Garborgs Haugtussa fikk natur og folkeliv en ny betydning. Knut Hamsund derimot var den som gikk lengst i sin kritikk av de eldre realistiske forfatterne. Her gikk han til angrep på realismen gjennom en serie foredrag. Han mente litteraturen skulle skildre det ubevisste sjeleliv og at kompliserte individer skulle få mer plass i litteraturen.
Innen lyrikken kom det også nye tendenser i 1890 årene. Diktet Fandango av Vilhelm Krag ble godt mottatt og var starten på nyromantikken innen lyrikken. Dette diktet var utradisjonelt, det ble brukt flere eksotiske ord og det var og rytmisk fremstilt. En enda mer sentral lyriker på denne tiden var Sigbjørn Obstfelder. Han var opptatt av å fange inn det moderne menneskets fremmedfølelse og forvirring i møte med urbane bylivet. Han mente også at diktene skulle omfavne både lyd og bilder, og vise tilværelsens fineste og mest forunderlige stemninger. Innenfor kunsten var maleren Edvard Munch sentral, med bilder som for eks. Madonna.
